Sosiale medier for det offentlige (#Some_off)

Sist tirsdag ble boka "Sosiale Medier i All Offentlighet" lansert på Litteraturhuset i Oslo med interessante og varierte foredrag fra tre av forfatterne. Boka, med undertittelen ”lytte, dele, delta” tar opp ulike muligheter og utfordringer for det offentlige i sosiale medier. Med min mastergrad om politisk mobilisering i sosiale medier fra 2008 bak meg og at jeg i Synlighet jobber mye med rådgiving av ulike offentlige instanser er dette spennende og viktige. Her er høydepunktene og egne kommentarer. Dette blogginnlegget er av lengdehensyn delt i fire:

Alf Tore Meling: Sosiale medier + offentlig sektor = sant

Jon Wessel-Aas: Noen juridiske refleksjoner

Arne Krokan: Sosiale medier i offentlig sektor

Avsluttende kommentarer og spørsmål



Alf Tore Meling

I boka tar han for seg hvordan komme i gang med sosiale medier (primært Facebook) foredraget speilet dette. Sammen med medforfatter Lars Gillund har han etablert en Facebookside som de kaller ”eksempelkommune”. En smart og enkel side til å vise og hjelpe kommuner i gang med Facebook. Her ser vi også at fans av siden deler erfaringer og hjelper hverandre.

Foredraget bar preg av et positivt syn på de mange nye og gode relasjonene som skapes gjennom aktiv bruk av sosiale medier. Meling gjorde et betimelig poeng ut av at selv om man lett finner mange og gode meningsfeller på nett, så bør vi også omfavne noe av trollingen (den milde formen). Den representerer konstruktive bidrag og meningsbrytning som trengs for politisk og samfunnsmessig utvikling. Både bruker og tilrettelegger bør dyrke debattkulturen. Ved at det offentlige tilrettelegger for debatt i de sosiale mediene vil de utvikles til et godt demokrativerktøy. Slik jeg ser det handler dette om både form og innhold.

Digitale demokrativerktøy

At det er et stykke igjen før vi har gode digitale demokrativerktøy understøttes av Melings tall. 82% av kommunene i sosiale medier har en åpen facebookvegg. Noen frykter negative kommentarer, men hovedproblemet er som regel manglende engasjement. Så få som 41% av kommunene ønsker dialog med innbyggerne i sosiale medier, og bare halvparten av disse mener de klarer det. Melings forslag til hvordan oppnå økt engasjement er å tilrettelegge offentlig informasjon på bedre måter, blant annet ved det han kalte ”debundling”. Et godt forslag, men et svært dårlig og vanskelig tilgjengelig begrep. La oss bruke norske ord og kalle det (oppdeling og) tilgjengeliggjøring av informasjon. Meling foreslår at vi splitter opp kommunale planer i mindre deler og legger til rette for dialog om de ulike enkelt-punktene. Dette er spennende tanker, men som Heidi Nordby Lunde påpekte er det ikke sikkert at de politiske prosessene blir åpnere av at kommuneplanene kommer på blogg. Meling håper/tror at vi vil se en utvikling i perioden frem til neste kommunevalg ved at vi som borgere begynner å stille flere krav direkte til politikerne i sosiale medier. Kommuner som prøver sine ideer for tilrettelegging kan med andre ord ha mye å vinne på økt engasjement, synlig deltagelse og økt tilrettelegging.

Idé-utvikling

At verken Meling eller andre av bidragsyterne til boka har trukket frem tydeligere eksempler på at deler av denne jobben handler om å tilrettelegge også nettsidene dine overrasket meg noe. Ulike varianter av Fiks Gata mi er nevnt i boka, men hva med borgerinkluderingsprosjektene vi blant annet har sett i Danmark de siste årene? Dette er høyst relevante og interessante prosjekter. Blant annet har kommunen Skanderborg hatt sin side for åpen idé-utvikling ideoffensiv.dk siden 2007. Denne er fortsatt aktiv, og omtalt som en suksess. Men ser man nærmere på Idéoffensiv så er det ingen kommentarer til de 10 siste idéer. Siden er også vanskelig å finne fra kommunens offisielle sider. Jeg skulle gjerne sett at foredragene og boka i større grad tok for seg dette eller lignende prosjekter. Nå kan det innvendes at Melings innlegg (og boka) primært handler om de såkalte sosiale mediene. Men dette handler vel så mye om hvordan bruke internett. Noe som også foredragsholderene poengterte. Jeg tror derfor erfaringer og ideer fra de danske prosjektene er en del av svaret på hvordan vi skal åpne opp og tilrettelegge det offentlige byråkratiet, administrasjonen og de politiske prosessene. Det handler altså både om bruken av Facebook, Twitter, blogg med mer OG utviklingen av de offentlige nettsidene. For kommuner og offentlige instanser som vil bli inspirert er det altså masse å lære også av de danske eksemplene. Spesielt interesserte bør også ta en titt på Hedensteds Idémarken.

Jon Wessel-Aas

Wessel-Aas skriver om juridiske føringer for bruk av sosiale medier. Hans hovedpoeng var at lovene våre er basert på noen grunnprinsipper som ikke endres av at vi får ny teknologi. De demokratiske og samfunnsmessige tankene som ligger bak lovene er fortsatt like gyldige. Eksempelvis så gjelder opphavsretten fortsatt selv om det er blitt lettere å spre og dele informasjon. Det er derfor i liten grad behov for nye regler.

Vi er alle publisister

Det nye er at vi alle kan publisere, vi er blitt publisister, ofte for uredigert meddelelse som er allment tilgjengelig. Å forholde seg til amatørenes inntog på offentlige arenaer er et naturlig ansvar for det offentlige (og arbeidsgivere forøvrig).

Men det er forskjell på å dele informasjon åpent på nettet eller i private forum. Det offentlige kan selvsagt hverken drive saksbehandling eller deling av sensitive opplysninger i sosiale medier. Bevisstgjøring i nettets natur og opplæring på sosiale medier for offentlige funksjonærer er derfor viktig for å sikre god offentlig bruk. Wessel-Aas stilte også spørsmål ved om det er en fordel at myndighetene blander seg i enhver samtale –Forvaltningen har vel ikke for vane å sette seg på kafé og drive småprat, drikke øl(?) med folket. –Bør de det? Kanskje en betimelig kommentar til medforfatteres fokus på mer deltagelse og deling. Det bør være noen grenser for deltagelse og inkludering som webansvarlige i kommuner, stat, fylke, offentlige utvalg med mer bør gjøre seg opp noen meninger om hvor går. Men det er selvsagt slik at forvaltningen har ytringsfrihet, med de begrensninger som følger av loven.

Wessel-Aas minnet også om at den som er ansvarlig for en nettside kan bli medansvarlig for tredjepersons ytringer. Det betyr altså at man har et redaktøransvar for ytringene som kan komme inn på ens egne kommentarfelter. Offentliggjøring av personlige forhold, krenkelser, publisering av rettighetsbelagt materiell er straffbart. Det er derfor viktig med tydelige brukervilkår samt gode kontrollrutiner og en aktiv moderator!

Skille politikk og fag

Av demokratihensyn er det viktig å skille politikk og fag i sosiale medier. Nettaktiviteten og tilretteleggingen for deltagelse bør derfor tydelig skille mellom det administrative og utformingen av politikk. Det er ønskelig at fagpersoner deltar som fagpersoner i de åpne offentlige debattene. Dette er vi kjent med gjennom foredrag, avisinnlegg mv. Tilsvarende vil vi ha nytte av fagpersoner som deltar på nett. Men en slik deltagelse må gjøres ryddig, for å ikke skade egen eller arbeidsplassens troverdighet. Dette blir spesielt viktig når det er temaer som en selv/egen jobb/arbeidsgiver er opptatt av. Wessel-Aas viste til et eksempel der Trond Hugubakken, kommunikasjonssjef i PST uttalte seg på Twitter om DLD uten å oppgi sin tilhørighet til PST. Noe han heldigvis rettet på da det ble påpekt.

Andre viktige momenter fra Wessel-Aas var betydningen av siker lagring av data samt å opprettholde personvernet til borgerne. I Danmark har enkelte kommuner lagret personsensitive opplysninger i nettskyen, noe de har fått påpakning for fra det danske datatilsynet. Det er fortsatt de allerede eksisterende krav/formalia til forsvarlig saksbehandling, taushetsplikt, lagringssikkerhet, personvern mv. som må anvendes. Wessel-Aas viktigste råd var kanskje at det kan være lurt å ta et skritt tilbake når man ser på dette nye. Ved behov for tilpasning til lagring i skyen/økt fleksibilitet ell. så må muligens arkivlovgivningen revideres.

Hva kan dine ansatte ytre seg om på nett?

Ytringsfriheten i fritiden må være vid. Begrensninger av arbeidstaker kan kun skje når ytringer skader legitime interesser. Hva den enkelte arbeidstaker snakker om i sosiale medier og i hvilken grad de deltar i politisk debatt er en privatsak. Men det er viktig å huske loyalitetsplikten.

Arne Krokan

Krokan startet med å poengtere hvordan sosiale medier gjør at vi kan dele opplevelser ved å vise til eksempelet med NRK2s visning av #Hurtigruten live fra Bergen til Kirkenes. Nettet som samlingsplass for alt informasjonsbasert materiale har gitt mange nye muligheter. Dette har gitt oss mange nye aktører og nye innholdskomponenter. Samtidig ser vi stor konvergens og at stadig flere ting ligner på hverandre. Eksempelvis kan vi lett tenke oss en utvikling der vi om noen år ikke ser forskjell på NRK og VG (Begge formidler nyheter/informasjon, begge er på nett, begge bruker mye film/video, tekst, animasjoner, brukerkommentarer mv.). Samtidig opplever vi at det prøves å sette reguleringer og sperrer for at enkelte typer medieinnhold ikke skal kunne deles mellom land. Men med alle mulighetene til å omgå nasjonale reguleringer spør Krokan seg hvordan vi i praksis skal kunne regulere dette. Han mer enn antyder at det på sikt må komme tilpassninger og lovendringer.

Nettverkseffekter

En interessant konsekvens av at stadig flere av oss er på nett og at nettverkene våre blir større er at antallet sosiale interaksjoner øker mer enn økningen i antallet deltagere øker. Kjent stoff for de som har lest Here Comes Everybody av Clay Shirky. På grunn av nettverkene og de sterke bindingene er mediene og spesielt Facebook blitt viktige trafikkgeneratorer. Innhold og informasjon spres først og fremst mellom venner i de sosiale mediene. Denne utviklingen av nettverkenes betydning har videre ført til at våre systemer for annonsering endres. Fra Googles kontekstbasert annonsering til Facebooks relasjonsbaserte annonser (sponsored stories, der anbefalinger fra våre venner får sentral plass - eget blogginnlegg om våre erfaringer kommer). Det er altså lenkene mellom oss og lenkene vi deler på nett som binder oss sammen. Slik trekker Krokan trådene tilbake til Melings "Debundling" ved å vise til at vi selv utformer vårt innhold gjennom valg av eget nettverk og hva vi deler videre. Vi er våre egne innholdsredaktører, eller kuratorer* som Krokan valgte å kalle det.

Krokan poengterte så at samfunnsendringene vi ser som følge av teknologien er først og fremst en følge av at våre arbeidsprosesser endres, ikke av at vi har fått nye verktøy. Igjen ser vi en tydelig referanse til Clay Shirky som i Here Comes Everybody poengterte at: Det er ikke innføring av ny teknologi som gir samfunnsendringer, men når teknologien blir kjedelig og allestedsnærværende, slik at tilstrekkelig mange av oss tar den i bruk at vi får interessante samfunnsendringer.

Så avsluttet Krokan det hele med en parafrasering av Descartes: "Jeg lenker altså er jeg"

Avsluttende kommentarer og spørsmål

Fra salen kom en innvending om at det er mange sosiale plattformer som ikke er tilgjengelig for alle.

Jon Wessel-Aas tok ordet og poengterte at det som var tidligere, diverse offentlige utredninger med mer heller ikke er særlig "tilgjengelig"? -Det handler ikke om at alle kanaler det offentlige brukes skal kunne brukes av absolutt alle. Men at mer informasjon kommer lettere ut til flere. I sum vil derfor informasjonen bli mer tilgjengelig. Men dette betyr også at det er viktig med opplæring, vi må hjelpe folk ut, gi de oppdragelse. Formatet i sosiale medier uovertruffent til dette!

Arne Krokan fortsatte med å spørre hva som stenger folk ute. I dag er det en 99,8% bredbåndsdekning. Det er flere som ikke leser aviser enn folk som ikke er på nett. Vi må flytte fokus til sosial inkludering. Kompetanseutvikling viktig. Vi må skape andre typer offentlige dokumenter. Vi må se hvordan vi kn endre vilkår for deltagelse, ikke debattere hvordan dette skaper nye skiller i samfunnet.

Et oppfølgings-innspill fra salen gikk på at det er viktig (for alle aktører) å vise at vi gjør dette for å øke tilgjengeligheten. Eks: hashtagbruken av #some_off for lanseringen og boka er med på å gjøre foredragene og debatten rundt den tilgjengelig for andre. Slik informasjon må ut til folk. Til om med de som ikke bruker Twitter selv kan da følge foredragene og debatten rundt boka ved å følge twittersøket.

Avslutningsvis stilte Børge Roum (også kjent som @forteller på identica (og Twitter/nett) et spørsmål om forholdet mellom det offentlige og kommersielle aktører: Det er problematisk når offentlig sektor må støtte seg på profittbaserte firmaer. Slik mister de/vi kontroll på eget innhold, og det offentlige vil i mer eller mindre grad tvinge deltagere ut i disse kanaler. Det at vi må godta de private selskapenes betingelser blir et rettighetsproblem. Er det ok at offentlige aktører i sin bruk av sosiale medier bidrar og indirekte oppfordrer til å gjøre hver og en av oss til disse firmaenes produkt?

Jon Wessel-Aas: Alle skjønner dette problemet. Reelt er dette en variasjon av "Im´ their leader, so I must follow them" Offentlige etater følger sine brukere. Veldig mange borgere er allerede registrert på Facebook, så det er naturlig for kommuner med videre å følge etter. Rent juridisk ser ikke Wessel-Aas problemer her. Man betaler for tjenesten i form av at man selger personopplysninger. Noe brukerene (som regel) godtar. Muligens kunne man ønsket at det offentlige hadde alternativer. Men skal det offentlige gå inn på plattformer der borgerne ikke er? Eller tvinge borgere over på et annet system? Det er noe befriende ved at denne kontrollen ikke ligger hos staten/det offentlige.

Annet:

Du kan lese mer om boka og kjøpe den hos kommuneforlaget.

Du finner også et grundig referat fra dagen på bloggen til Maria Gjerpe.

Lanseringen fikk også omtale på Difis kommunikasjonsblogg.

*Kurator er tradisjonelt brukt om museumsansatte med ansvar for utvelging og tilrettelegging av kunsten, men i sosiale medier brukt for å beskrive den personlige redaktørjobben hver og en av oss gjør gjennom hva vi deler. Det fins selvsagt egne tjenester som leverer slik lenke/infodeling så det skal se ut som en avis. Vi tar altså kontrollen selv, vi vil redigere selv, vi vet ikke helt hvor vi går.